Dro til Hemsedal for å la håret gro

Nå har jeg holdt deg på pinebenken i hele to dager. Skjønner at du begynner å få abstinenser nå. No need to worry, det er en helt normal reaksjon. 

Ble håret lenger på fjellet eller ble det ikke det? 

Ja, det tror jeg det ble. Det ble i alle fall psykisk sterkere. 

Håret og jeg ble glade da vi kom oss levende gjennom skibakken på lørdag. Ingen av oss brakk. For vi vet begge at jeg ikke er så god på svinging og lignende avanserte triks! Men med en utrolig innsats og vilje klarte jeg meg hele dagen uten å krasje i noen eller noe, uten å forville meg utenfor løypene og faktisk uten å sette skiene i kryss for så å falle. Hovedtrikset mitt er likevel å glemme at jeg potensielt kan dø veldig snart, og bare stå rett ned. Hvis det fortsetter sånn skal jeg vurdere å si at jeg liker å stå på ski. 

Sånn - det var det mest fornuftige jeg har gjort i hele helgen. Jeg har ikke en gang vært på Ark Majorstuen. Det kan jeg lett vende meg til. 

Mer helg, please.

Bymenneske som jeg er, tok det ikke lang tid å finne en Waynes Coffee i Hemsedal. 

NÅ SITTER JEG PÅ HØVIK OG SPARER TIL LANGT HÅR.

SPISER B-VITAMINER SELV OM VG SIER DET ER KREFTFREMKALLENDE. 

BARE FORDI JEG VIL HA LANGT HÅR IGJEN.

SKAL ALDRI MER KLIPPE MEG.

ALDRI, ALDRI.

I HELGEN DRAR JEG TIL HEMSEDAL FOR Å FORTSETTE Å SPARE TIL LANGT HÅR.

DET SIES AT DET GROR FORTERE PÅ FJELLET.

Dårlig nytt

Ok. Jeg har nettopp tapt all min respekt og ære på sentralbordet på BAHR. Det betalte ikke Nadia sine regninger, som hun sa, men det svir for det. Og hun fikk hele 5. etasjes respekt - på min bekostning.

Nadia mente jeg burde spise tomater i stedet for kjeks. Jeg mente at å småspise på en tomat var det kjedeligste jeg noen gang hadde hørt. I alle fall sammenlignet med sjokoladekjeksen i kantinen. Dessuten, sa jeg, var det ikke meningen at man skulle spise tomat som om det var en frukt.

- Men det ER en frukt, sa Nadia.

- Haha, aldri i verden. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at tomater er en grønnsak, sa jeg.

Og slik endte jeg opp med å tape all min respekt og ære blant kopiansvarlig, serviceansvarlig og andre administrasjonsvesener. For HEY, det kan se ut til at tomat enten er en frukt eller et bær. Eller begge deler. I alle fall ikke en grønnsak.

At spørsmålet hadde vært oppe i høyesterett i USA og blitt bekreftet å vær en grønnsak, på bakgrunn av dens anvendelsesområde (til middag, ikke til dessert) var det ingen som tok hensyn til.

Og siden Nadia prøvde å innbille administrasjonssjefen her om at jeg var overstadig beruset på fredagens "Siste fredag-arrangement", hvilket jeg naturligvis ikke var, la jeg ved et fint bilde av Nadia hvor hun poserer med en kjempestor tomat. Men jeg vet ikke om hun anser det som en straff eller ei.

Bad Weekend, Good Weekend

Jeg har vært alt for sosial i helgen. Det ødelegger snart imaget mitt. Og ikke minst - økonomien. Jeg fikk 54 kroner i lønn denne måneden. Så ikke se bort i fra at jeg kommer til å be deg om en kaffe til uka.

Men jeg måtte jo få med meg "selveste Robert Caspersen" holde et tre timer langt foredrag om da han klatret opp et fjell på fredag. Gullrekka måtte vike igjen. Klatrebildene var forøvrig fantastiske. Fikk lyst til å henge dem opp på veggen. Det var håret til Robby-boy også. Men jeg fikk ikke lyst til å henge det opp på veggen, altså.

Og så feiret vi at Anette ble 22 år gammel på Bjølsen i går. Hun så like ung ut som på bildet ved siden av som viser Anette som 21-åring. Botox?

Og så måtte jeg sove hos Martine og Thea. Litt fordi jeg ikke hadde råd til taxi fra Bjølsen til Høvik. Men mest fordi jeg visste at Martine var en rev til å lage frokost og at Thea hadde skaffet seg hele første sesong av Huset på Prærien. 

Da jeg endelig fikk revet meg løs fra Huset på Prærien og fyr i peisen i Dalsbergstien i ettermiddag var det duket for litt bursdagsfeiring hos frøken Torp rett oppi gata.

Alle mine planer om kosthold uten melk, mel, tilsetningsstoffer og sukker har naturligvis gått i vasken. Bortsett fra at jeg har begynt å ha soyamelk i kaffen. Det smaker faktisk bedre enn lettmelk. Men i morgen er det jo mandag. Nye muligheter. Skal følge "Kjernesunn familie" til punkt og prikke og bli übersmart og supersunn. Og totalt umulig å be på middag. 

Alle bildene er naturligvis stjålet på uetisk vis. So sue me! 

Det andre blomsterbarnet

For moro skyld forsøkte jeg nettopp å lage meg en konto på blogg.no. Just to get some inside information. Men det gikk ikke. For i følge blogg.no hadde jeg allerede konto der.

Det er naturligvis bare tull. De eneste stedene jeg har "blogget" er på myspace, på slik en trendy hjemmeside som alle kan sette opp via start.no og her på blogspot. Og her har jeg vært siden 2005.

Så jeg ble naturligvis særdeles overrasket da jeg etter å ha trygt "glemt passord" fikk tilsendt nytt passord på mailen min og tilgang til min egen blogg.no-konto, for så å oppdage at jeg faktisk har en registrert blogg.

http://blomsterbarnet.abcblogg.no/

Jeg funderte på saken et par minutter. Hadde jeg virkelig registrert denne? Har jeg bare glemt det?

Nei. Dette er ikke mitt verk. Jeg ville aldri kalt bloggen min "blomsterbarnet". Jeg er nemlig særdeles pirkete. Blomsterbarnet er mitt "bloggnavn". Et egennavn. Jeg ville naturligvis skrevet "Blomsterbarnet", med stor B. I tillegg er jeg særdeles opptatt av layout. Aldri i verden om jeg ville hatt en rosa og gul blogg. I tillegg er den opprettet 1. april 2005. Den gang var jeg ikke klar over at blogg.no fantes. Jeg lot meg inspirere av utenlandske bloggere, og "blogg" var et fremmedord i Norge.

Dessuten har noen postet et bilde av meg en mandag kl. 09:57. Forhåpentlig var jeg på skolen og gjorde noe fornuftig da.

Kine does slow-food/Rent mel i posen

Om man vil ha mat uten konserveringsmidler må man fikse det sjæl. Så jeg fiksa meg sjæl noen hjemmelagede karbonader, hamburgerbrød og en dressing. Også dyrket jeg mine egne grønnsaker i samme slengen. 

Man hører jo mirakelhistorier støtt og stadig om folk som har lagt om kostholdet og blitt friske for alt mulig rare plager. I Allers og Hjemmet og sånt, vet du. Så jeg tenkte jeg skulle begynne å tenke (enda mer) på hva jeg faktisk spiser. Selv om jeg fra før av spiser lite posemat og ferdigpizza, mye svinefilet og avocado. Kanskje alle gammel-dame-plagene mine forsvinner som dugg for solen. 

I teorien hadde det vært fint med gluten- og melkefri. Men i praksis er det jo håpløst. Jeg gidder ikke spise små, grønne erter til frokost. Dessuten bruker jeg fra før av alt for mye penger på mat. Og det er ingen hemmelighet at sunn mat er dyrt. Innimellom er det fristende å kjøpe posesuppe bare fordi det koster 12 kroner og 50 øre - like mye som en stangselleri.

Men; aromatilsetninger, fargestoffer, smaksforsterkere, fortykningsmidler og emulgatorer - det høres ikke ut som noe jeg egentlig har lyst til å spise. 

Slik som denne McDonalds-hamburgeren på bildet. Den er ett år gammel, og har ligget i romtemperatur hele tiden. På Youtube ligger en video av en hamburger fra McDonalds i 1994. Den ser like mye (lite) tiltalende ut som hamburgeren du går og kjøper i dag. Flaks for meg at jeg ikke spiser på McDonalds.

I Sverige har Tropicana lov til å kalle juicen sin for ferskpresset, selv om den har vært frosset i ti-tolv måneder. I Norge heter den premium. Da det ble lov å kalle juicer som har vært frosne for ferskpresset, skiftet de virkelig ferskpressede juicene navn til nypresset. Tenkte aldri på at det var så stor forskjell på ferskpresset og nypresset før jeg leste det. 

Tenkte heller aldri på at vaniljeis som regel ikke inneholdt vanilje. Ei heller grunnen til at kjeks kan ha flere års holdbarhet. 

Men i dag spist jeg en hel fisk til lunsj på jobb. Det vil si, nesten. En hel bit i alle fall. Karoline ble stolt av meg. Jeg var stolt som en nybakt mor sjæl. Selv om fisken muligens var stappet med e-stoffer. All fisk jeg får i meg er bra. Selv den fisken som ikke inneholder fisk. 

Jeg får bare beklage at dette nesten ble et dønn seriøst innlegg. I morgen skal jeg skrive om da jeg meldte meg inn i Miljøvernforbundet for å redde denne utrydningstruede fisken. 

YES, DET ER MANDAG!

Jeg har nettopp tilbragt et par dager i Larvik med min moster fra Danmark. Fikk tilbragt litt kvalitetstid med henne på lørdag, før hun måtte ta båten tilbake til Danmark på søndag. Og i dag måtte jeg tilbake til Oslo, for jeg skulle ha min første svømmetime med dette kurset jeg har nevnt tidligere.

Utnyttet mandagsmorgenen i Larvik til å besøke bestemor og bestefar for litt frokost. Bestemor lagde kakao og hjemmelaget jordbærsyltetøy. Bra mandagsfrokost! Kjørte videre til sentrum for å betale for englevingene mine fra Rått & Sanselig. Fikk med meg et par støvler i samme slengen. Typisk. Men de var så pene, og ikke minst billige.

Som avtalt skulle jeg før Oslo-bussen gikk kl. 15.11 rekke å kjøpe en skjorte for mamma, drikke kaffe med pappa og levere bilen til mamma igjen nede ved brygga. Stram tidsplan med andre ord.

Satte fra meg bilen på p-plassen ved den gamle brannstasjonen og gikk for å drikke kaffe med pappa på Passasjen.

Samtidig et annet sted i Larvik har Anne-Karin dårlig tid. Anne-Karin skal i møte i sentrum, og hun er allerede litt sent ute. Som vanlig. I blant lurer hun på om hun er født ti minutter for sent. Hun håper ikke møtet varer for lenge, for hun må hente Arne Junior i barnehagen før de stenger klokken fem. I tillegg kommer svigers innom på kveldskaffe, og huset må se nogenlunde representabelt ut. Hun råner avgårde i den lille Golfen sin, inn til sentrum.

- Hmm... Parkering i Larvik er håpløst, tenker hun.

- Men her er det jammen en ledig parkering. Det var flaks for meg som har så dårlig tid.

- Ops! Her kan det bli litt trøblete for bilen ved siden av å komme ut. Men herregud, jeg skal jo i et viktig møte.

Fem på tre kommer jeg småjoggende tilbake til bilen min ved brannstasjonen etter kaffe med pappa. Innser at det kun er på hengende håret at jeg rekker bussen min fra jernbanestasjonen kl. 15.11. Men det vil gå. Jeg vil være i Oslo 17.20, i god tid før svømmingen 19.30.

Men hva får jeg se?

En eller annen åndssvak bilist har klemt bilen sin så og si oppå min bil.

- Idiot..., tenker jeg og krabber over til førersete via høyresiden med mine snøfylte, søledryppende støvletter. Det tar ikke lang tid før jeg innser at det ikke går. Jeg prøver å kjøre fremover. Men der står det jo en bil. Jeg kan ikke rygge, for sidespeilet hennes står i veien. Jeg får ikke inn mine egne sidespeil. Det er 13 minusgrader ute. De har fryst fast for lenge siden.

I elegant slangemenneske-stil velter jeg ut av høyredøra igjen. Klokken er blitt tre. I like elegant Kine-stil skriver jeg IDIOT på bilen til vedkommende, og tramper bort til politistasjonen hundre meter ned i gata.

- Hei! Nå er det en idiot av en sjåfør som har parkert oppå bilen min! sier jeg og tar av meg den alt for store pelsluen min. Jeg viser politikvinnen bildet av den fantastiske parkeringen og gir registreringsnummeret.

- Aah, det er en dame som eier bilen, sier politikvinnen.

- Typisk, sier jeg.

Vi ler begge to, og hun prøver å ringe vedkommende. Hun tar selvfølgelig ikke telefonen. Hun sitter jo i et møte med telefonen på lydløs.

Etter nærmere en time med nytteløs telefonterror og venting på eier av bilen kommer mamma. Hun er ferdig på jobb. 15.11-bussen min har gått for lengst. Mamma gjør et ytterligere tappert forsøk på å komme seg ut av parkeringsplassen. Håpløst. Jeg er fryktelig sur og fryktelig kald.

Klokken ti over halv fire er Anne-Karin ferdig i møtet sitt. Hun registrerer at noen har lagt igjen beskjed på svareren hennes. Så lunter hun småstresset tilbake til bilen sin, og lurer litt på om hun skal servere lefser eller småkaker til svigers senere på kvelden.

- HELT fantastisk parkering! sier jeg til fru Stresset som kommer luntende bortover gata.

- Oi, ja. Uheldig parkering, samtykker Anne-Karin i.

- Trodde du virkelig at noen skulle komme seg ut herfra?

- Nei.

- Jævla bra, sier jeg. Jævla bra.

Hun har ikke noe å si til sitt forsvar, bare rygger ut bilen og parkere en meter lenger borte.

- Jeg får ta 16.11-bussen, sier jeg til mamma da vi endelig er på vei hjem.

- Går det noe 16.11-buss? spør hun.

- Ehm, nei. Det gjør det ikke.

15.11-bussen var mitt eneste håp. Neste offentlige transportmiddel kjører 17.11. Det ble med andre ord ingen svømming på Domus Athletica halv åtte i kveld. Da jeg innså det ble jeg fryktelig sur. FRYKTELIG sur. For jeg hadde gledet meg til å plaske rundt i vannet med andre plaskeglade studenter.

Og Vidar gadd ikke kjøre meg til Oslo. Sikkert bare fordi det er fotball på TV. Typisk teit. Men alt er Anne-Karin sin feil! Det er ikke rart damer får stempelet "dårlig sjåfør". Det har vi damer som Anne-Karin å takke for.

God mandag!

Apropos interiør...

Det stakkars soverommet mitt har stått forholdsvis tomt helt siden jeg flyttet inn i 2007. En seng, litt rot, et selvportrett av Henriette på seks år som krabber under en trampoline mens noen hopper på den (veldig vågalt), en fargerik drake tegnet av Sophie på fem, en pinne-mann-tegning fra fysioterapeut Truls av Kine som trener ryggen, og veldig masse skapplass. That's it. 

Det er på tide at noen kjøper to billige nattbord og to dyre lamper av drivved til meg. Jeg elsker lampene fra Bleu Nature. Mamma...? Noen...? 

Hey, hadde det ikke vært kult med en stol av drivved? 

JEG HAR KJØPT MEG EN KU

Fant en ku på januarsalg på Sandvika Storsenter. Møø!

Nå sitter kua og jeg og ser på reprise av Tangerudbakken. Ku og jeg er enig i at det er det morsomste og søteste programmet TV Norge noen gang har hatt. Kanskje også det eneste programmet de ikke har stjålet fra Tv 3.

OMG, liksom.

"Unnskyld meg", 

sa jeg til Rykkinn-bussjåføren som nettopp hadde skjelt ut en kunde, 

"men du har et jævla holdningsproblem ovenfor kundene dine".

Men det var nok mest fordi jeg var fra før av jævla sur og kald

 etter å ha glemt skinnhanskene mine på 17-trikken for femte gang på to år, 

og i tillegg oppdaget at klokken min har stått stille i hele dag. 

Kan First Price snart komme med ti-pakning på sorte skinnhansker? 

Jeg er lei av å bruke en formue på hansker. 

Dessuten var "flow" på Domus Athletica bare teit.

Eller... Mest teit da: 

"Adho mukha svanasana"

"Aaaaah... Ååååh.." 

"Vi hilser solen god dag, ooog sååå retter vi oss opp i respekt for rommet vi befinner oss i"

Gikk av 151-Rykkinn, marsjerte hjem til Oddenveien, 

og nå er jeg like sur som bare jeg kan. 

Spiste Cashew-nøtter til middag.

Er det rart jeg er sur..?

Sånn. Det var i alle fall nesten sannheten.